Denne artikkelen er produsert av Snakk. Tekst: Karen Ligaard Nesje. Foto: Jonas Ruud
Fra kontoret i det nye fjøset har Tina Elisabeth Rånes Tinglum og Anders Tinglum full oversikt. Tre vinduer vender mot syke- og kalvingsbingen, insemineringsbingen og melkeroboten. Gjennom glasset ser ekteparet kyr som koser seg på myke madrasser.
– Vi ser at dyra ligger mer og slapper av, sier Tina.
Det er ikke lenge siden hverdagen så helt annerledes ut. Den 19. januar i år slapp paret kyrne inn i tilbygget for første gang. Samme dag startet melkeroboten. Etter to–tre dager hadde kyrne lært seg det nye systemet.
Tungdrevet og slitent
Tina og Anders tok over Tinas hjemgård i Steinsdalen i Trøndelag i 2016. Siden begge er oppvokst på gård, visste de godt hva de gikk til. Ekteparet driver med melk og kjøtt fra både ku og sau, og de har to døtre på ni og sju år.
Drømmen om et nyere fjøs har vært der siden de tok over. Likevel har de valgt å holde hodet kaldt og ta ting steg for steg. De har dyrket nye arealer for å bli mer selvberget på grovfôr, vedlikeholdt bygningene og bygd kvoten gradvis opp fra 200 til 402 tonn melk.
– Det er ikke bare å hoppe i det når du skal bygge nytt. Alt har vært nøye planlagt, forteller Tina.
Til slutt måtte drømmen settes ut i livet. Det gamle båsfjøset begynte å bli både slitt og var tungdrevet. Det hadde ikke skinnebane, så melkemaskinene måtte bæres rundt. Kraftfôret ble fraktet i trillebår, og møkka ble skrapt for hånd. Anders begynte å få slitasje i begge skuldrene.
Ville ha en nøytral part
Første gang Tina og Anders møtte byggrådgiver Vegar Brenne i NLR, var for rundt fire år siden. Han var på oppdrag i området og tok en befaring på gården.
– Vi merket med en gang at han var åpen for forslagene våre. Som han selv sa: Det er jo tross alt vi som skal bruke fjøset hver dag. Det er vi som kjenner hvor skoen trykker, sier Tina.
Da paret var klare for å sette i gang byggeplanene sommeren 2024, tok de kontakt med Vegar igjen.
– Vi ønsket en nøytral part inn i byggeprosessen. En som kunne hjelpe oss i dialogen med entreprenørene, men som også kan se løsninger man ikke ser selv, sier Anders.
Realistisk fra start
Planen var et tilbygg til det gamle fjøset, med plass til rundt 52 kyr i løsdrift. Vegar understreker hvor viktig det er å bruke god tid i starten. Høsten 2024 tegnet han de første skissene, og ved nyttår var alle fornøyde.
Kostnadsoverslaget og driftsplanen ble grunnlaget for søknaden til banken og til Innovasjon Norge, som kan gi inntil fem millioner kroner i tilskudd til omlegging til løsdrift.
Økonomien var grunnen til at Tina og Anders ventet noen år med å bygge. Derfor var det trygt å ha en realistisk rådgiver med på laget.
– Vi hadde en god dialog med Vegar gjennom hele prosessen, og han snakket med oss om kostnadene opp mot totalen hele veien. Det er lett å oppfordre til å bygge både det ene og det andre om man glemmer at det er bonden som faktisk skal betale, sier Tina.
Innspill på tunet
Vegar laget konkurransegrunnlaget og hentet inn tilbud fra flere entreprenører. Deretter tok han med seg de mest aktuelle hjem til gården for å gå gjennom tilbudene sammen med Tina og Anders.
– I den første fasen er vi opptatt av at entreprenørene skal få komme med sine innspill, en kreativ fase, forteller rådgiveren.
Etter innspill fra entreprenørene, endte de med å delvis endre materialet på veggene.
– Vi gikk fra påhengsvegger av betong til brystnings vegger av betong i kombinasjon med sandwichvegger i øvre del. Vi fikk da beholde betong i den sonen som dyra beveger seg i, som må tåle støt og spark fra dyra, samtidig som innfesting av denne til kjellervegg resulterte i en enda bedre avstiving av bygget, forteller Vegar.
Det totale arealet med ny og gammel driftsbygning ble til sammen for mange kvadrat, så ventilasjonstypen måtte endres og bondeparet endte opp med naturlig ventilasjon. Det nye materialvalget og ventilasjonen ble i tillegg rimeligere enn utgangspunktet, men enda viktigere var det at løsningen ga en stivere konstruksjon. Det er nemlig god grunn til å tenke på styrke her. Gården ligger mellom to fjell, og vinden kommer trekkende gjennom dalen.
– Vinden kan komme i veldig harde kast. Vi kaller det egentlig prærien, ler Tina.
Holdt seg innenfor rammene
Mye av innredningen har paret gjort selv, med hjelp fra en lokal snekker. De er ærlige på at det har vært et krevende år. Det krever mye å samordne grunnarbeid, betong, overbygg, elektro og VVS.
– Det skal god planlegging til for å få alle til å samarbeide, sier Anders.
Det hjalp at Vegar også var byggeleder. Da regnskapet ble gjort opp, hadde paret holdt seg godt innenfor rammene.
– Det har nok med den nøye planleggingen å gjøre. Vi slapp de store sprekkene. Det var bare små ting som ikke var planlagt for, sier Tina, og understreker hvor viktig forarbeidet har vært:
– Ingenting kommer av seg selv. Vi har virkelig stått på for å komme dit vi er i dag.
Ta kontakt tidlig
Vegars råd til bønder med byggeplaner er å ta kontakt med en gang de har en idé, slik at de er med fra starten. Det gir en bedre prosess.
Han anbefaler å begynne med økonomien, ikke med tegningene. Sammen med en økonomirådgiver i NLR får bonden en gjennomgang av hvordan gården står i dag, og av hvor mye mer melk eller kjøtt som kan forsvare investeringen.
– Spørsmålet er: Hvor mye kan jeg bygge for? Når det er klart, er det mye lettere å vite hvor stort vi faktisk kan bygge, sier Vegar.
Fem ekstra centimeter
Det er blitt lyst og høyt under taket i fjøset, med god luft. Kraftfôret får kuene automatisk i melkeroboten og kraftfôrautomat, og en robot skraper møkka. Kyrne går løst og velger selv når de vil spise, hvile og melkes.
– De er roligere nå som de styrer dagen sin selv. Vi har fått en merkbar økning i melkeytelsen, og det er et tegn på at dyra trives, sier Tina.
Anders er spesielt fornøyd med liggebåsene. De er 130 centimeter brede, litt bredere enn det som er vanlig, og de har lagt ut madrasser i stedet for matter.
– Kyrne ligger lenger og slapper av, og det kan gi mer melk. Fjøset ble litt lenger og litt dyrere av det, men vi tror det betaler seg, sier han.
Mer tid til jentene
Den største forskjellen merkes likevel i arbeidshverdagen.
– Det er natt og dag. Før brukte jeg kanskje totalt åtte timer på fjøsstellet morgen og kveld. Nå bruker jeg omtrent halvparten, sier Anders.
For Tina, som også jobber som sykepleier, handler det nye fjøset om fleksibilitet.
– Vi kan finne på ting med jentene våre etter fjøstida. Vi tar igjen mye tapt tid.
